Fra å være et håpløst uinteressant felt til å bli et stort akademisk område som vekker interessen hos stadig flere unge psykologer. Gerontopsykologien har bidratt til å fremme psykisk helse og livskvaliteten hos eldre, mye takket være Per Kristian Haugen som begynte å bane veien frem på slutten av 70-tallet.
– Gerontopsykologi var på den tiden fremdeles lite forsket på. Det å komme inn i dette feltet som ung var veldig spennende. Det var så utrolig mye arbeid å gjøre, forteller Per Kristian Haugen, psykolog og ekspert på demenssykdommer og gerontopsykologi.
Da Per Kristian Haugen oppsøkte gerontopsykologien etter sin psykologieksamen, ristet hans lærer på hodet. Innen dette feltet fantes det ingen fremtid. Men i løpet av 30 aktive år har Per Kristian vært med på å bygge opp et felt med klinisk og akademisk kunnskap som i dag lokker mange unge psykologer til dette feltet. Målet og ønsket om at spesialistkunnskapen skal forankres i det daglige arbeidet med de eldre, er på vei til å oppfylles.
– Da jeg begynte å jobbe med de eldres psykiske helse så man ikke demens som en sykdom, men kun som en del av det å bli eldre, forteller Per Kristian Haugen. I dag vet vi jo at det handler om sykdomsprosesser i hjernen og at det egentlig handler om flere ulike typer sykdommer.
Per Kristian Haugen begynte å jobbe ved Norsk gerontologisk institutt i 1979. Instituttet, som var det første forskningsinstituttet for gerontopsykologi i Europa, ble da drevet av et fåtall utrolig dyktige forskere. Siden 1999 har han jobbet ved Nasjonalt kompetansesenter for Aldring og Helse, som har et statlig oppdrag som går ut på å drive frem utviklingsprosjekter, forskning og kliniske utdanningsinstanser. Som spesialist på demenssykdommer er Per Kristians mål å ta utgangspunkt i et pasientperspektiv, for å forstå selve sykdommen og hvordan den påvirker individet.
– Selv om du blir rammet av demenssykdom er du fortsatt et individ med personlige meninger, verdier og identitet. Mange møter reaksjoner fra omgivelsene som gjør det vanskeligere for dem å holde fast ved sine sosiale kontakter. Deres nettverk reduseres og deres verden blir mindre, noe som ofte får negative konsekvenser.
De personene som jobber med de eldre på daglig basis er som regel veldig flinke til det de gjør, imidlertid er det ofte mangel på tid og ressurser, mener Per Kristian. I en årrekke har han arbeidet med et prosjekt som har til formål å spre kunnskap i kommunene om hvordan bra eldreomsorg bør drives. Han har også jobbet for innføring av mindre enheter der de ansatte og de som bor der har færre å forholde seg til. Kunnskap og forståelse er viktig for å skape et godt miljø for de eldre.
– Det å kjenne igjen ansikter, få respekt og møte ansatte som kjenner til ens behov er slikt som påvirker hvor mye en demenssykdom kommer til uttrykk hos pasienten.
En annen gruppe Per Kristian Haugen vil fange opp, er de pårørende, som ofte har et stort behov for å få prate med noen om sin situasjon.
– Pårørende er en viktig ressurs for den demenssyke, men halvparten av alle pårørende viser tegn på depresjon, og også her er det et stort behov for psykologer som kan hjelpe.
På slutten av 30-tallet startet den norske psykologen Sol Seim en studie der hun intervjuet et antall 13-åringer. Disse individene fulgte hun opp regelmessig i løpet av livene deres. Da Sol Seim gikk bort ved tusenårsskiftet, tok Per Kristian over hennes studie. Tenåringene hadde nå blitt pensjonister.
– Vår forskning har lært oss at de viktigste ressursene for å beholde helsen, både den psykiske og fysiske, er å opprettholde sine sosiale nettverk, bruke tid på fysisk aktivitet og ha et positivt syn på livet.
Per Kristian Haugen synes at det å bli eldre er tilknyttet en rekke forestillinger.
– Min generelle oppfatning er at dagens eldre i Norge har det bra, sier han godmodig. De aller fleste har et positivt syn på livet.
Det finnes imidlertid mye å gjøre. Et område som Per Kristian Haugen har forhåpninger om at skal forbedres, er selve kunnskapen om alderspsykiatri.
– Etter ti år med arbeid har vi endelig fått ressurser til å kunne begynne å bygge opp denne kunnskapen slik at samarbeidet mellom spesialister og kommuner fungerer bedre for eldre som eksempelvis har depresjon. Vi ønsker å kunne utvikle alderspsykiatrien på samme måte som vi har utviklet demensomsorgen, sier han.