Fredag den 22.juli 2011 satt barnepsykologen Tine Jensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, med resultatene fra en ny norsk studie på behandling av barn og traumer i hånden.
– Da jeg fikk høre om det som hadde skjedd på Utøya forstod jeg øyeblikkelig hvor viktig den informasjonen vi har her på kunnskapssenteret ville bli for de psykologene som skulle jobbe med ungdommene, forteller Tine Jensen.
Tine Jensen er spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, forsker og ekspert på emnet barn og traumer ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
I forbindelse med tragedien på Utøya fikk Tine og hennes kollegaer, raskt spredt sin kunnskap og funn fra forskningen på traumefokusert terapi for barn ut til psykologene som skulle jobbe med de berørte. Den nye forskningsstudien viste hvordan barn med traumatiske opplevelser kunne få hjelp med posttraumatisk stress, gjennom traumefokusert kognitiv atferdsterapi. Barna fra studien fikk blant annet hjelp med å forstå sine følelsesmessige reaksjoner og hvordan de skulle håndtere sine minner. – Det er fantastisk hvor interesserte våre psykologkollegaer fra hele landet var i å tilegne seg kunnskap om traumehåndtering hos barn, sier Tine. Alle gikk sammen og var villige til å gjøre det der lille ekstra som krevdes for å oppnå resultater.
Tine Jensen har jobbet som psykolog i tjue år.
– Bakgrunnen til at jeg valgte å jobbe med barn, er at man ofte får veldig fine terapiprosesser med barn, samt at de er morsomme og har humor. Dessuten får man jobbe med hele systemet rundt barn, med deres omsorgspersoner og i de miljøene de er i, sier hun.
Barn som blir rammet av traumer påvirkes i sine utviklingsprosesser på en annen måte enn voksne, forteller Tine.
– Det som er så givende med å jobbe med barn er at man som psykolog får så utrolig mye gjort. Det er gode muligheter til å rette opp i ting når man begynner tidlig i livet.
Tine Jensen og hennes kollegaer har mye erfaring fra arbeidet med ofrene fra tsunamikatastrofen i Thailand i 2004, da de samlet inn mye kunnskap på en systematisk måte. De lærte blant annet hvor viktig det er at de ressursteamene som finnes i kommunene er proaktive og oppsøker de som er rammet, samt at de også følger opp barna under en lengre periode.
Å forebygge posttraumatisk stress hos barn handler mye om å informere barnet om hva det er hun eller han kan forvente seg når det gjelder psykologiske reaksjoner.
– Man trenger å få vite at det er helt normalt at man kan reagere på visse lyder, ha vanskeligheter med å sove eller være redd for å gå ut, men at det ikke betyr at man holder på å bli gal. Det er forferdelig å ha det slik, men man er ikke alene. Psykologens jobb er i første omgang å gi konkrete råd.
Tine forstod raskt at den psykologiske kunnskapen ville etterspørres av allmennheten og av mediene etter terrorhandlingene på Utøya og i Regjeringskvartalet i Oslo.
– Mediene har en sentral rolle og en viktig kunnskapsformidlende funksjon etter katastrofer, så jeg og mine kollegaer satte oss ned og skrev kortfattet informasjon og råd som kunne brukes i mediesammenheng.
Metodene for traumebehandling er ofte overraskende enkle. Pusteøvelser kan hjelpe barnet med å senke aktiviteten i det autonome nervesystemet, som aktiviseres ved traumer, til et mer normalt nivå. Tips for å forhindre søvnproblemer er et annet verktøy.
– Det som er så fantastisk med dette yrket er at man kan jobbe med noe så komplekst som menneskers psykologi, samtidig som kunnskapen kan gjøres om til enkle råd som blir verdifulle for den enkelte, sier Tine.
Arbeidet som Tine og hennes kollegaer gjør med å samle kunnskap om barn og traumer pågår. De ungdommene som overlevde 22.juli intervjues for metodisk å samle inn kunnskap, men også for å fange opp de individer som fortsatt behøver hjelp og støtte.
Arbeidet etter 22.juli er tøft. Som behandler risikerer man å bli utsatt for sekundær traumatisering, mener Tine Jensen. Men det er også givende.
– Disse ungdommene har delt så mye av sine personlige opplevelser. Jeg er så glad for å kunne være delaktig i forskning som får så konkret betydelse for det kliniske arbeidet.